I perioden mens jeg jobbet med flyktninger i Introduksjonsprogrammet og med enslige mindreårige, ble jeg kjent med mennesker fra mange forskjellige land. Hovedsakelig Syria, Afghanistan, Iran, Irak, Palestina, Eritrea, Etiopia, Somalia og DR Congo. Dette er også mangfold. Mangfold i kontekst av flyktningarbeid er heller ikke alltid enkelt.

Eksempelvis har jeg erfart at det å danse er å anse som «haram» for kvinner, av enkelte. For oss utenforstående er det vanskelig å gjøre noe med dette, når noen utøver sosial kontroll ovenfor andre. Forskjellige situasjoner hvor menn, eller damer, påberoper seg definisjonsmakten av hva som er anstendig oppførsel. Og hva som ikke er det.

Vanskelige personlige utfordringer og krevende faglige dilemmaer har medført at jeg har lagt ned tid, sjel og penger i å utvikle «Barn snakker»-kortene. Fordi jeg tror fult og helt på at alle mennesker har rett til å bli hørt, sett og anerkjent for den de er. Og at vi selv har rett til å definere oss selv som det vi selv ønsker, uavhengig av hva andre måtte mene om det. En del av oss må også selv søke tilhørighet og finne ut hvor vi hører hjemme. Det er ikke nødvendigvis en selvfølge.

Jeg ønsker å bidra til å bekjempe stereotyper om hvordan vi jenter og damer skal være, og forventninger til hvem vi er. Jenter kan, og vil, få til ting, uavhengig av bakgrunn. Det hjelper å ha mennesker som heier på sidelinjen, og som sier oppmuntrende ord. Gutter trenger det også. Det er noe fint og givende ved å bygge mennesker opp, og ikke rive dem ned.

Jenter kan! Og vi vil.

Gøy på landet!