Hvordan kan vi legge til rette for at barn og unge kan fortelle det de ønsker eller brenner inne med?

Jeg har opplevd å være utrygg i settinger hvor jeg burde ha vært trygg, både hjemme og på skolen. Da jeg var 11 år gammel ble jeg pårørende som barn til en kreftsyk mor. Hun gikk dessverre bort altfor tidlig, da jeg var 18. De siste to årene opplevde jeg mobbing i barneskolen. På et tidspunkt hvor jeg burde ha kunnet fortelle om hva som skjedde på skolen, følte jeg ikke at jeg kunne det. Sykdommen til mamma tok mye plass, men vi snakket heller ikke om dette. Vi tiet ihjel sykdommen, følte jeg. Vi snakket ikke om hennes tilstand, behandling eller progresjon. Foreldrene mine trodde at de skjermet oss, men det gjorde vondt verre. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg forberedte meg på hennes død, før hun til slutt gikk bort i 1998.

Jeg søkte tidlig bort fra familien, for å finne sosial, emosjonell og intellektuell læring og næring. Som 17-åring reiste jeg på utveksling til USA og gikk et år på high school. Etter å ha fullført International Baccalaureate ved Lillestrøm videregående skole flyttet jeg til England for å ta bachelorgraden min i International Relations ved Keele University – en smeltedigel av studenter fra alle verdenshjørner. Keele er et trygt, fredelig samfunn i landlige omgivelser. I mitt første studieår bodde jeg i studentbolig på fire etasjer med 29 andre jenter, med ulike nasjonale bakgrunner. Vi hadde alle separate soverom og delte fellesområder. Sosialt opplevde jeg trivsel og inkludering sammen med andre studenter og studievenner. Jeg opplevde Keele som det perfekte stedet for meg å vokse som en ung kvinne.

Studiene mine fortsatte med Master i International Development i Adelaide i Australia. Jeg fikk mer breddeforståelse i “utviklingsstudier”, som det heter på norsk, og mange ulike perspektiver om faget. Innen folkehelse og gender leste jeg blant om gender-based violence og sosial kontroll i ulike kulturelle kontekster. Og om hvordan man kan bruke kreativt uttrykk, f.eks rollespill og historiefortelling, i å jobbe med vanskeligstilte - inkludert barn og unge, kvinner og menn. Og lærte om viktigheten av å inkludere mennesker i utviklingsrelatert arbeid som angår dem, for å unngå “top-down approaches to development”.

Etter hjemkomst fra Australia begynte jeg å søke jobb, og opplevde at ingen var interessert i min kompetanse, som samfunnsviter. Etter fem års studier i utlandet stod jeg på bar bakke, uten et profesjonelt nettverk, i mitt eget hjemland. Følelsen av å ikke være god nok var total.

Etter et års erfaring som en veldig fleksibel og arbeidslysten barnehageassistent og servitør (jeg vant pris for “Årets vikar!” :D) for Adecco reiste jeg et halvt år som frivillig til det sørlige Afrika. Etter fem år med teori og ingen praktisk erfaring ville jeg jobbe “hands on” å gjøre noe konkret, og bidra i å finne løsninger i hverdagen. I Sør-Afrika var jeg frivillig i et par måneder med Zulufadder, Mari Maurstads fadderorganisasjon. Jeg reiste videre til Botswana og var frivillig i SOS Children’s Villages i Gabarone, hovedstaden.

Etter hjemkomst i 2007 begynte jeg å søke jobb igjen, og begynte i NAV. I 2012 begynte jeg å jobbe i Introduksjonsprogrammet for flyktninger. Det jeg hadde lært under studiene mine samsvarte ikke med det vi gjorde i praksis - blant annet det å koble stønadsordning opp mot det vårt pedagogiske, sosiale og inkluderende arbeid. Jeg opplevde at denne koblingen bidro til å stigmatisere flyktninger i samfunnet, og å skape en holdning om at flyktninger kun ønsker å hente penger fra staten. Min erfaring er det absolutt motsatte - folk ønsker å skape et stabilt og godt trygt liv for sine familier og seg selv. De ønsker å lære norsk, komme i jobb, og å ha et godt liv.

Jeg har jobbet med å utvikle Young Intro i egen fritid, og som arbeidstaker, i både deltid- og i fulltidsjobb. I hele prosessen har jeg lagt vekt på begrepet “barns brukermedvirkning”, om å la barn få ta del i beslutninger og prosesser som omhandler dem. Målet er å fremme bedre inkludering for barn og unge, og å skape muligheter for deltakelse. Deltakelse og mulighet til å påvirke fremmer mestringsfølelse, trivsel og livskvalitet. Og vi får gladere, tryggere og bedre fungerende barn.

Folk er folk. Og barn er barn.

Young Intro har bakgrunn i min livserfaring gjennom de siste om lag 30 årene. På grunnlag av personlig erfaring i tillegg til studieerfaring, frivillig arbeid og fra arbeidslivet har jeg utviklet “Barn snakker” som en metode for å skape trygghet for barn og å etablere tillit og dialog.