Traumebehandlings-konferansen, NKVTS

Traumebehandlingskonferansen, Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), Mai 2026

I forrige uke deltok jeg på Traumebehandlingskonferansen i regi av NKVTS i Oslo. Fokuset var på klinisk arbeid, og de fleste deltakerne var terapeuter. Det faglige innholdet av foredragsholdere og innlegg var av høy kvalitet og aktualitet. Det jeg synes var mest interessant og nyttig i mitt arbeid, var innlegget til Henning Mohaupt om relasjonelle traumer hos gutter og menn, og Anthony Mannarinos innlegg om traumefokusert arbeid med barn. Han vektla blant annet viktigheten av lek og sosialt samspill for barn i å hjelpe dem med å bearbeid traumatiske opplevelser.

Traumer kan oppstå på mange forskjellige måter. Det trenger ikke handle om krigsrelaterte opplevelser, seksuelt misbruk eller vold i nære relasjoner. Sykdom i familien kan også utløse traumer. Jeg husker bruddstykker av mamma, som ikke omhandler sykdom. Som for eksempel en gang hvor foreldrene mine, jeg og mine to søsken dro og badet en sommerdag i nærheten av Lillehammer. Jeg husker jeg hvinte av glede da mamma spant rundt i vannet, og holdt rundt meg, som om vi var i en karusell. Jeg tror jeg var fire år gammel. Og en annen gang, mens vi bodde på hotell i anledning en konferanse som pappa deltok på i jobbsammenheng. Han var elektroingeniør, og jobbet med prosjekter i inn- og utland. Mamma var kledd i et antrekk med en rød topp og svarte prikker. Hun danset med pappa til «Lady in red» med Chris De Burgh, og det var så fint å se.

Det er sårt å ha noen halmstrå av «normalitet» til å minnes mamma. Ellers har jeg mange minner mye om sykdom, om sykdomsbildet til mamma, og om ulike behandlinger hun gjennomgikk. Og en stadig følelse av uro, ustabilitet og uforutsigbarhet. Jeg prøver å se for meg hvor fin hun var i sine yngre dager, med sitt svarte, lange hår, og med melodisk lofotdialekt - og ikke hvor radmager hun ble, som følge av kreftsykdommen, som tæret på kreftene hennes, til siste slutt.

Jeg må leve med sorgen over opplevelser som jeg aldri får dele med henne – den går aldri bort. Og det at det fortsatt stikker følelsesmessig, når jeg ser andre jenter dele hyggelige opplevelser sammen med sine mødre. Noe så enkelt som å spise middag sammen, eller å gå en tur. Den siste opplevelsen mamma og jeg delte i offentlig rom, var at vi gikk i gudstjeneste på julaften i 1997. Knappe to uker senere gikk hun bort. Siden jeg var 18 år har jeg vært nødt til å forholde meg til standardsvaret, når de spør, om min mor: «Mamma er død. Hun gikk bort i kreftsykdom». 

Det er trist og dypt tragisk hvordan sykdom kan skade nære relasjoner, og ødelegge et familieliv. Barn kan brenne inne med vonde tanker og følelser. Fordi du vet faktisk ikke hva barn har opplevd, med mindre de forteller av egen, fri vilje. Eller om de møter en voksen som stiller de riktige spørsmålene. Derfor er det viktig at barn får mulighet til å uttrykke seg selv, på en måte som føles naturlig for dem, og at de møter voksne som er interessert i å lytte, før det er for sent. «For sent» kan innebære selvskading, rusmisbruk, en kriminell løpebane eller selvmord.

Jeg skal begynne å jobbe med å finne ut hvordan vi kan digitalisere «Barn snakker» for enkel og lett tilgjengelig bruk. Og hvordan tilrettelegge for foreldreveiledning om hvordan bruke kortene i å fremme lek, sosial læring, mestring og aktivisering.