“Du skal tro at du er noe.”

Aksel Sandemose (1899 - 1965)

Statistikk fra Utdanningsdirektoratet viser at 10% av elever fra 5. trinn til vg3 opplever mobbing. Tendensen er økende (Elevundersøkelsen 2023-24). Vi er alle enige i at det er svært viktig å bekjempe mobbing, men det er sjelden vi snakker om følgene av mobbing for oss som har opplevd det. Hvordan det går det med tidligere mobbeutsatte senere i livet?

Jeg husker følelsen av å ha null kontroll i situasjonen, og å ikke vite når det neste slaget ville komme. Ikke fysisk, men i form av ordbruk, eller å være utestengt fra leken. Eller at andre inkluderte meg i leken, på egne premisser, og ikke gjensidighet. Følgene for min del var å føle at hjertet knuste i tusen biter – mange ganger. Og jeg hadde ikke ordene for å fortelle om det til de hjemme, eller til å stå imot de som var ansvarlige for egne handlinger eller ordbruk.

For mange av oss som har opplevd mobbing og sosial ekskludering, er en konsekvens at vi internaliserer smerten, og de vonde følelsene. Det var det jeg gjorde – det faller meg ikke naturlig å komme med tilsvar, og jeg er ikke så kjapp i replikken. Mange av oss lever videre med den indre smerten, som for mange fører til et svært negativt selvbilde, inkludert meg selv. I voksen alder har jeg klart å distansere meg fra det, og innse at dette er ikke min skam. Dette er ikke mitt ansvar. Men som barn, opplevde jeg å ha suicidale tanker for første gang da jeg var tolv år – og det var ingen som var til stede for å ta meg imot, når jeg falt.

For andre fungerer det helt motsatt – de eksternaliserer atferden og følelsene. De retter sinnet, frustrasjonen og aggresjonen ut mot verden. Mot klassekamerater. Eller familiemedlemmer. En nabo, eller en tilfeldig forbipasserende, som var på feil sted, til feil tid.

For å bekjempe mobbing, sosial ekskludering og rasisme, mener jeg at vi burde ha fokus på hva vi voksne gjør. Hvordan vi oppfører oss og relaterer til hverandre. Bygger vi hverandre opp, eller snakker vi hverandre ned? I offentlig debatt hører jeg fra tid til annen at folk refererer til Janteloven. «Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du duger til noe.» Og tolker det dithen at du skal ikke tro på egne evner eller kunnskap til å få til noe.

Som oftest opplever jeg referansen som helt tatt ut av kontekst, og uten innsikt til opphavet til Janteloven. De aller fleste jeg har snakket med om dette, er ikke klar over at den har bakgrunn i «En flyktning krysser sitt spor» av Aksel Sandemose (1933). Jeg kan ikke huske å ha snakket med én person som har sagt at de har lest boka. Janteloven stammer fra tettstedet Jante, og Sandemose har selv påpekt at det kunne ha vært hvilken som helst bygd, tettsted eller by. Plottet handler om Espen Arnakke, som er oppvokst med å fortrenge sine følelser. Midtveis i boka begår han et drap, på sin venn John Wakefield, i sjalusi og manglende evne til å håndtere egne følelser. Historien er veldig trist og tragisk, men dessverre underkommunisert. Min tolkning av boka, er at Sandemose skrev den i protest mot sosial kontroll og sosial undertrykkelse.

Til de aller fleste som refererer til Janteloven, vil jeg si: «Les boka først, så snakkes vi.»

Kilder:

Internaliserende og eksternaliserende symptomer hos barn - Du er mamma